Olje, militær makt og antiterror ligger bag USA's krigsønske.

USAs tre strategiske hovedmålsettinger i sikkerhetspolitikken - kampen mot terrorisme, modernisering av forsvaret og kontroll over utenlandske oijereserver - her smeltet sammen til ett strategisk mål

ERIK R. SELMER erik.selmer@dagsavisen.no

Det mener amerikaneren Michael Klare, professor i sikkerhetspolitikk ved Universitetet i Hampshire, Massachusetts. I en artikkel i Le Monde Diplomatique skriver han at det blir stadig vanskeligere å analysere de tre hovedmålsettingene hver for seg.

USAs offisielle mål med en krig mot Irak er at ødelegge Iraks muligheter til at produsere masseødeleggelsesvåpen. Men det viktigste målet med å få bort Saddam Hussein er a fjerne enhver trussel mot produksjon og transport av olje i regionen, og sikre at de store irakiske oljereservene ikke faller i hændene pa russiske, kinesiske og europæiske oljeselskaper.

Militærstrategi

Den samme strategien kan spores i USAs politikk i andre områder: I Sentral-Asia og Kaukasus vil landet have tilgang på energireservene; Kaspihav-bassenget.. USA har sendt militærrådgivere til Georgia, som er et nøkkelland for oljeledningen fra Kaspihavet til Middelhavet, og bygget en flybase ved Kaspihavet i Kasakhstan.

Pa det amerikanske kontinent her USAs forsterkede støtte til kampen mot geriljaen i Colombia klar sammenheng med behovet for a beskytte oljeledningene fram til raffineriene ved kysten.

- Bush-administrasjonens militære mål ble først lagt fram av G. W. Bush i september 1999. I dokumentet ”En forsvarsmakt for det 21. arhundret”, trekkes to grunnleggende mål opp:

· USA skal gjøres usårbart med et rakettskjold.

· USA skal gjøres i stand til a utvikle sin slagkraft slik at fiendtlige regionale makter som Irak og Nord- Korea kan invaderes.

Disse målsettingene finner vi igjen i budsjettprioriteringene, der forsvarsbudsjettet for skatteåret 2003 har økt med 45 milliarder dollar til 379 milliarder dollar. Etter 11. september her et nytt begrep_i amerikansk strategisk tenkning:

Preventivt eller forebyggende angrep.

Selv om dette innebærer en radikal endring i amerikansk strategi. er det fulls i samsvar med de to målene som er nevnt ovenfor, skriver Michael Klare i sin artikkel.

OLJESTRATEGI

I en rapport fra National Energy Policy Development Group fra 17. mai 2001, redigert av visepresident Dick Cheney, legges det fram en strategi for hvordan USA kan imøtekomme de økende behov for olje de neste 25 årene. I rapportens siste kapittel, <<Styrke globale allianser>>, sies det at mangelen pa olje i første omgang må løses gjennom økt import.Ifø1ge rapporten vil totalforbruket øke, slik at USA i 2020 må importere 60 prosent mer olje enn i dag.

Dette kan løses ved a overtale utenlandske produsenter til at øke sin produksjon og ved at mer selges til USA. Det er imidlertid en hake ved resonnementet: De fleste land har ikke økonomiske ressurser til a utvikle sin oljeinfrastruktur, eller de er imot at la amerikanske oljeselskaper dominere sin produksjon. Derfor anbefaler rapporten Det Hvite hus a gjøre en økning av oljeimporten til ”forsteprioritet i handels- og utenrikspolitikken”

Bush-administrasjonen anbefales a konsentrere sea om to mål:

· øke importer fra Golflandene som har om lag to tredele av verdens energireserver.

· Spre importer av olje på flere land for at redusere de økonomiske konsekvensene som kan bli følgene av en labil politisk situasjon i en region.

Siden produksjonen ikke kan øke like raskt noen andre steder anbefaler rapporten at Saudi Arabia og dets naboer overtales til a la amerikanske selskaper gjennomføre moderniseringen av infrastrukturen.

Videre anbefales det a øke oljeimporten fra Kaspihavet (Aserbajdsjan og Kasakhstan), Afrika sør for Sahara (Angola og Nigeria) og LatinAmerika (Colombia, Mexico og Venezuela).

Også her er det en hake: slike framstøt risikerer a bli møtt med ulike former for motstand, som terrorisme eller andre former for vold.

Og det er her parallellene kommer fram mellom Bush-administrasjonens militærstrategi og energipolitikk. For at USA skal få tilgang til oljereserver i kronisk ustabile regioner, må landet være i stand til å benytte sin militærmakt i disse regionene.

Forsvarsdepartementet vet dette, og i en rapport i Quadrennial Defence Review fra december 2001 innrømmer Pentagon at ”USA og dets allierte fortsatt vil være avhengig av energiressursene i Midtøsten”, og at tilgangen til disse ressursene ken bli hindret ved ulike militære midler.

TERROR OG KRIG

Bush-administrasjonens tredje prioritet, kampen mot terrorismen, er blitt utvidet til en krig mot Irak og Iran, som ifø1ge USA representerer en trussel fordi de

har som mål å utvikle masseødeleggelsesvåpen.

Denne kampen føres på to nivå: Etterretning for å oppspore og nøytralisere terroristene, og militært. Det siste er prioritert, og faller sammen med Bush- administrasjonens to andre prioriteringer. En krig mot terrorismen (les: Irak) bidrar til USAs anstrengelser for å beskytte tilgangen på olje fra Golfen og Kaspihavet.

Krigen USA har ført i Afghanistan kan også ses som en forlengelse av den hernmelige krigen som pågår i Saudi-Arabia mellom motstandere av regimes og kongefamilien, som støttes av USA. Ønsket om å knuse al-Qaida- nettverket er motivert av nødvendigheten av å beskytte den saudiske kongefamilien, for å beskytte amerikanernes tilgang på olje.

Arbeidet som startet under Clinton med å gi våpen og militæropplæring til Aserbajdsjan, Georgia, Kasakhstan, Kirgisistan og Usbekistan er blitt intensivert etter 11. september. Midlertidige baser i de to siste landene er i ferd med å bli halvpermanente, og i Kasakhstan blir en strategisk flybase bygget, ”til bruk for samtlige våpengrener i denne oljerike regionen”, som det heter i budsjettforklaringen fra amerikansk UD til Kongressen. Hva de opprinnelige intensjonene enn må ha vært, så har Bush- administrasjonens tre hovedprioriteringer i sikkerhetspolitikken nå smeltet sammen til ett strategisk mål, som ikke kan analyseres separat, konkluderer den amerikanske professoren i freds- og sikkerhetsstudier.