Dagsavisen 2.02.03
Fredsforsker pointerer USA’s hykleri med tidligere at være ligeglad med deres allieredes Saddam Husseins menneskerettighedsovertrædelser.
Saddam Hussein har invadert to land (Iran 1980 og Kuwait 1990), og anvendt kjemiske våpen mot Iran og mot sin egen befolkning. Han her brutt flere FN‑vedtak. ”`Skal vi sitte og vente på at hen får atomvåpen og angriper nok et land”? spør president Bush, og sender flere hangarskip og 100.000 soldater til Gulfen.
Ola Tunander
Seniorforsker Institut for fredsforskning (PRIO)
· Bushs tanke om <<forkjøpsangrep på røverstater" er selve
kjernen i USAs nye Nasjonale Sikkerhetsstrategi fra september 2002.
Her må man imidlertid stille et par spørgsmål. Saddam Husseins grusomhet
er uomtvistelig, men det finnes flere stater i Midtøsten som har masseødeleggelsesvåpen
‑ stater som har begått overgrep mot sin egen befolkning og angrepet andre
land. Og hvilken rolle spilte USA for Iraks invasjoner? Da Irak invaderte Iran
i 1980, forsøkte FNs visegeneralsekretær Brian Urquart a få en FN-erklæring mot
Iraks invasjon, men han ble stoppet av USA og Storbritannia.
Iraks invasjon, som nu er et argument for en
krig mot kak, var støttet av USA og Storbritannia i 1980, og begge land støttet
Irak materielt på hele 1980‑tallet. I 1982 ble Irak strøket fra USAs
terroristliste for at ”hjelpe dem i krigen mot Iran”, for å sitere Pentagons
antiterrorleder Noel Koch. USA støttet Irak med taktisk ledelse, satellitinformasjon,
helikoptre og biologiske stridsmidler. Geoffrey Kemp, leder av midtøstenavdelingen
i USAs nasjonale sikkerhetsråd, sa: ”Det var ikke det at vi ville at Irak
skulle vinne krigen, men vi ville ikke at de skulle tape. Vi var virkelig ikke
naive. Vi vidste at Hussein var en ”Son of a Bitch”, men han var vor ”Son of a
Bitch”,.
· Ifølge senator Robert C. Byrd sendte USA i perioden 1985‑88 elleve
skipslaster med ulike stoffer til biologiske stridsmidler til Irak, og dette
var de samme stoffene som FN‑inspektørene fant i Irak pa 1990‑tallet. Kjemiske
og biologiske stridsmidler ble sendt til Irak med den arnerikansk.e regeringens
godkjenning. USA ga Irak satellittbilder for a evaluere virkningen av
giftgassanvendelse mot Iran, og USA hadde 60 militære rådgivere fra DIA i Irak.
Vi gjorde ikke forskjell mellom konvensjonelle og kjemiske våpen når de
anvendes mot militære
Hvis
USA na vil ha en krig, er et oijerikt Irak et mulig valg. Det minsker USAs
avhengighet av Saudi‑Arabia og OPEC, og air USA mulighet til a fastsette prisen
pa oije.
mål, sier DIA oberst Walter Lang til New York Times. Iraks kjemiske krig mot Iran var ledet av
amerikanerne. I 1988 gikk Iran inn i Nord‑Irak. Iranerne samarbeidet med lokale
kurdiske grupper for a skaffe seg kontroll over oljeressursene i området.
Saddam Hussein brukte sine amerikanske helikoptre da hen sprayet den kurdiske
landsbyen Halabja med giftgass. Nær 5.000 kurdere døde, og operasjonen stanset
den iranske invasjonen.
Pa trosss av Saddam Husseins grusomhet,
fortsatte USA a støtte Irak med millarder av dollar helt fram til Iraks
invasjon av Kuwait i 1990. USA hadde vaert garantist for Kuwaits sikkerhet, men
Bagdad mente nu, akku
rat som i 1980, a ha fått amerikansk ”aksept,, for en invasjon.
· Kuwait hadde pumpet olje fra det felles Rumailafeltet og et par
omtvistede kuwaitiske øyer blokkerte Iraks tilgang til den Persiske Gulfen. I
en samtale mellom Saddam Hussein og USAs ambassador April Glaspie en uke før
invasjonen skal Glaspie ha sags: <<Vi her ingen mening om mellom‑arabiske
konflikter som grenseuenighet med Kuwait,,. USA hevder at utskriften er
redigert, men Irak hadde neppe invadert Kuwait hvis en amerikansk operasjon var
forventet, og amerikanske generaler som ledet krigen peker på samtalen med
Glaspie som en forklaring pa Iraks angrep. Senere bekreftet Glaspie for New York
Times: ”Verken vi eller noen
andre trodde at de skulle ta hele Kuwait,,.
Under den forrige Gulfkrigen inntok ikke de
amerikanske styrkene Bagdad nettop for a hindre et .samrnenbrud i sraten rned
en påfolgende borgerkrig mellom kurdere, sunnimuslimer og shitter (med
virkninger for Tyrkia og rned en mulig shiitisk allianse med Iran). I dag
opplever Washington dette som et underordnet problem.
· Man blir slået av den selvsikkerheten Det Hvite hus oppviser og den
sterke tiltroen til krigen som et redskap. Dette avslører en stat som aldri her
opplevd krigens ødeleggelser pa kroppen. Europeerne, som her erfart egne
feilgrep og krigens brutalitet pa egen jord, er mer tilbakeholdne.
Hvis USA nå vil ha en krig, er et oljerikt
Irak et mulig valg. Det minsker USAs avhengighet av Saudi‑Arabia og OPEC, og
det gir USA mulighet til a fastsette priser på olje. USAs spesialister vil
sikre oljeinstallasjonene. Sjefen for British Petroleum klager åpent. En ren
amerikansk krig kan sette britiske interesser til side. En del europeiske
politikere ‑ blant dem enkelte ledende nordmenn ‑ er redde for at USA skal føre
sine egne kriger og dermed frarøve FN og NATO enhver relevans. Derfor er man
villig til a slutte opp om USAs politikk og ”the American way of war”, for a
sitere en britisk general, uavhengig av tiltro til denne politikken. Men hvor
går grensen for at en stat skal bli målet for et arnerikansk ”forkjøpsangrep”?
Og hvor går grensen for norsk støtte til slike angrep? Eller for å sitere en
britisk avistegning om diskusjonene i Det Hvite hus: ”Først tar vi Saddam ‑
deretter Schroder”