Oppdatert 17.02.03, kl 00:07 

Til krig for fred - med FN som innsats

Norge er blitt deltager i to kriger og har forpliktet seg til å delta i fremtidige kriger under fremmed kommando - uten at noen NATO-land er truet og uten samtykke fra Stortinget, påpeker professor dr.juris Ståle Eskeland ved Universitetet i Oslo. Enhver invitt fra USA om å delta i angrepet på Irak må avvises i full offentlighet, mener han.

E TTER DEN 2. VERDENSKRIG  lovet de allierte, i Atlanterhavspakten av 1949, som er det traktatsmessige grunnlaget for NATO, å yte hverandre bistand til selvforsvar av eget territorium. Selvforsvarsretten er hjemlet i FN-paktens artikkel 51.

Statene forpliktet seg ikke til å yte hverandre bistand hvis en medlemsstat går til krig mot et annet land. Tvert i mot. Statene som inngikk Atlanterhavspakten hadde jo bare fire år tidligere vært pådrivere i å få vedtatt FN-pakten av 1945, som forbyr angrepskrig, og dermed også bistand til stater som i strid med FN-pakten likevel går til angrepskrig (FN-paktens artikkel 2 nr. 4).

USA har vært involvert i en rekke militære operasjoner i etterkrigstiden, uten at USA selv eller andre NATO-land har vært truet eller angrepet. Forsøk på å trekke andre NATO-stater med, ble inntil for få år siden stort sett avvist. Dette skjedde med trygg forankring i Atlanterhavspakten og FN-pakten.
U NDER DEN KALDE KRIGEN,  frem til Berlinmurens fall og Sovjetunionens oppløsning, hadde NATO-landene en potensiell fiende å forsvare seg mot. Med ett slag ble fienden borte. Selve grunnlaget for NATOs tilblivelse og eksistens forsvant. Det gjorde ikke NATO. I stedet endret organisasjonen formål og innhold. Det skjedde gradvis, men likevel fort når det først skjedde. Fire fakta må fremheves i denne forbindelse:

1. Den 24. mars 1998 gikk NATO, under ledelse av USA, til militært angrep på Kosovo/Jugoslavia.

2. Den 7. oktober 2001 gikk USA til militært angrep på Afghanistan, hjulpet av andre NATO-land, bl.a. Storbritannia og senere Norge.

Etter FN-paktens artikkel 39 og 42 er det bare FN, og da ved vedtak i Sikkerhetsrådet, som har folkerettslig adgang til å bruke militære midler for å løse en internasjonal krise. Ikke i noen av de to nevnte tilfellene forelå det nødvendige vedtak i Sikkerhetsrådet. At de ansvarlige, herunder den norske regjering, hevder at angrepene likevel er i samsvar med folkeretten, som henholdsvis militær intervensjon til forsvar for menneskerettighetene (Kosovo) og bistand til USAs selvforsvar (Afghanistan), kan ikke overraske noen.

3. På NATOs toppmøte i Washington 23.-24. april 1999, undertegnet Regjeringen NATOs nye konsept, som forplikter NATO-landene til å aksjonere militært "out of area", dvs. uten at territoriet til noe NATO-land er truet eller angrepet.

4. Konseptet ble fulgt opp på NATOs toppmøte i Praha i november 2002, der det ble vedtatt å opprette en felles NATO-styrke på 21000 mannskaper. Regjeringen har forpliktet Norge til å delta i denne styrken, men det er foreløpig uklart på hvilken måte.

Begge disse vedtakene forutsetter at NATO kan aksjonere militært uten forhåndsgodkjennelse i Sikkerhetsrådet. Skjer det, vil det være i strid med FN-paktens artikkel 2 nr. 4. Militære aksjoner "out of area" vil også være i strid med Atlanterhavspakten, som består uendret.
A LLE FIRE VEDTAKENE  er truffet uten at sakene på forhånd har vært forelagt Stortinget i plenum. Grunnlovens paragraf 25 forbyr bl.a. at norske militære styrker stilles under fremmed kommando og brukes utenfor landets grenser, uten Stortingets samtykke. Grunnloven kan derfor, i tillegg til folkeretten, være krenket ved ett eller flere av disse vedtakene.

Under enhver omstendighet er det klart at alle fire sakene burde ha været forelagt Stortinget for eventuell godkjenning. Nå er situasjonen at Norge er blitt deltager i to kriger og forutsetningsvis har forpliktet seg til å delta i fremtidige kriger under fremmede kommando, uten at noe NATO-land er truet, uten at Stortinget har hatt anledning til å samtykke eller sette foten ned.

Det er en nærliggende mulighet for at USA i løpet av kort tid vil gå til et militært angrep på Irak. Dette vil bare være lovlig etter folkeretten dersom Sikkerhetsrådet først vedtar en resolusjon som klart og utvetydig gir adgang til det, slik det skjedde forut for Gulfkrigen i 1991. Et angrep uten FN-mandat vil også være en folkerettslig forbrytelse - nemlig forbrytelse mot freden.

Statsminister Bondevik har erklært at Norge ikke vil handle i strid med folkeretten i Irak-spørsmålet. Han lar sjelden en anledning gå fra seg til å fastslå at Norges utenriks- og forsvarspolitikk er tuftet på trygg folkerettslig grunn, at Norge er et fredselskende land, og at Norge fremmer fred og sikkerhet gjennom FN. Det er en selvsagt - usagt - forutsetning at grunnloven respekteres.

I boken "Krig er også terror" (2002, eget forlag) har tidligere stortingsmann og ambassadør, forsker og forfatter Gunnar Garbo gitt en detaljert redegjørelse og analyse for fremveksten av FN og NATO med hovedvekt på Norges rolle i forbindelse med krigene i Kosovo og Afghanistan og NATOs nye konsept.

Han påviser - nøkternt og veldokumentert - hvordan Norge i realiteten har forlatt folkeretten som en udiskutabel basis for sin utenrikspolitikk etter den kalde krigens opphør. Tvert i mot har norske regjeringer - på en uryddig og for utenforstående utilgjengelig måte - bundet Norge til USAs utenrikspolitiske mast og dermed opptrådt i strid med de mest grunnleggende regler i folkeretten.
S ELV OM SIKKERHETSRÅDET SKULLE  vedta en klar og utvetydig godkjennelse av et USA-ledet angrep på Irak, må Norge, som ikke er medlem av Sikkerhetsrådet, på selvstendig grunnlag ta stilling til om det grunnleggende vilkåret for at FN kan bruke makt - at den internasjonale fred og sikkerhet er truet (FN-paktens artikkel 42) - er oppfylt. (Noe pålegg fra Sikkerhetsrådet om at Norge skal delta, er ikke aktuelt.)

Er svaret nei, kan ikke Regjeringen bestemme at Norge skal delta i krigen, uten samtidig å fortelle det norske folk at vi heller ikke i denne saken tør innta et standpunkt som vil bli negativt tolket av USA.

Så lenge Norge ikke aktivt motarbeider Sikkerhetsrådets eventuelle vedtak er Norge på trygg folkerettslig grunn, hvis Regjeringen bestemmer at Norge ikke skal delta i krigen. Det vil Norge formelt sett også være hvis Regjeringen bestemmer at vi skal delta. Men politisk vil en slik beslutning bare kunne forsvares hvis Regjeringen kan innestå for at krig er nødvendig og uunngåelig nå av hensyn til den internasjonale fred og sikkerhet. En formell henvisning til Sikkerhetsrådets eventuelle vedtak er ikke tilstrekkelig.

Under enhver omstendighet må Norges deltagelse i en krig mot Irak ha en bunnsolid etisk begrunnelse. Den måtte i tilfelle gå ut på at ethvert alternativ til krig nå er mye verre, noe Bondevik selv har understreket. Det er vanskelig - umulig vil jeg si - å forsvare et slikt standpunkt.
F N BLE OPPRETTET   for, som det heter i fortalen til FN-pakten, "å redde menneskeheten fra krigens svøpe som to ganger i vår livstid har bragt usigelig sorg over menneskeheten". Krig er lidelse. En krig i Irak kan koste titusener av liv, påføre titusener livsvarige skader, føre til hungersnød og en stor flyktningestrøm. Den store majoritet vil i så fall være irakske sivile og mange av dem vil være barn.

Følgende forøvrig er helt uforutsigbare, både på kortere og lengre sikt. Bruk av masseødeleggelsesvåpen kan ikke utelukkes.

En krig mot Irak er også en trussel mot FN selv. Det gjelder både hvis Sikkerhetsrådet gir sin godkjennelse og hvis det ikke gjør det og USA handler alene, eventuelt sammen med andre land. Hva er verst - sett i forhold til behovet for å bevare FN som den verdensomspennende organisasjon den var ment å være for å sikre fredelige løsninger av internasjonale konflikter?

På kort sikt kan det verste synes å være at USA går til krig uten FN-godkjennelse. FN kan ikke fungere som ansvarlig for verdensfreden når verdens eneste supermakt trosser FN. På lengre sikt tror jeg likevel det verste er at Sikkerhetsrådet gir etter for USAs trussel om å gå til krig uten FN-godkjennelse. Det vil undergrave FNs legitimitet i store deler av verden og innebære fare for at FN blir en lakei underlagt USAs vilje også i fremtidige konflikter.

I så fall vil det ikke vare så lenge før FN for lang tid fremover har utspilt sin rolle som fredsbevarende organisasjon.
A LT HÅP OM Å UNNGÅ   en USA-ledet krig mot Irak er vel ennå ikke ute. I den nåværende situasjon bør Regjeringen gjøre to ting for å bidra til at krig ikke bryter ut og dermed yte aktiv støtte til FN:

Norge bør øve press på Irak slik at våpeninspektørene kan fortsette sitt arbeid uten hindringer og med aktiv bistand fra irakske myndigheter.

Norge bør følge opp statsminister Bondeviks erklærte støtte til det tysk-franske initiativ om å avvæpne Irak uten en USA-ledet invasjon. Fører ett eller begge alternativer frem i FNs sikkerhetsråd, faller USAs erklærte grunnlag for en krig bort, noe USA kanskje vil bli tvunget til å innse. I så fall er FN reddet - i hvert fall i denne omgang.

Blir det krig, er det viktigste å redde mest mulig av FNs handlingsrom i fremtiden. Skjer angrepet uten FN-mandat, må Regjeringen offentlig fordømme handlingen som folkerettsstridig og straffbar. Skjer det med FN-mandat, må Regjeringen gjøre det klart at man respekterer Sikkerhetsrådets vedtak, men bare så langt man er folkerettslig forpliktet til det. Enhver invitt fra USA om å delta i krigen, må avvises i full offentlighet.

I begge tilfeller vil Regjeringens standpunkt være en avgjørende test på om Norge, tross vår meget nære samtidshistorie, har en selvstendig utenrikspolitikk på forsvarsområdet. Der hensynet til FN må være overordnet alle andre hensyn, som utenriksminister Halvard Lange en gang sa.

E-post til: kronikk@aftenposten.no
Postadresse: Aftenposten, postboks 1178 Sentrum, 0107 Oslo. Faks 22864089.

Kronikklengden er på 7500 tegn inkl. mellomrom.
Foto av kronikkforfatteren vedlegges manuset.

Se også på http://arnehansen.adsl.dk/021016Eskeland-om-ret-til-krig.htm Eskelands tidligere responsum til Norges udenrigsminister under Norges medlemskab af Sikkerhedsrådet i efteråret, hvor der er en grundigere fremstilling af den folkeretslige problematik